THE author sends forth this book with the hope that it may open a new world to its readers. The prominence given to the Church in the Wilderness in the Scriptures establishes without argumentation the existence of such an organization, and emphasizes its importance.

Appealing for attention to this thrilling theme, the writer has sought to bring together in a comprehensive view the forceful, even if at times apparently disjointed, narrative of the Church in the Wilderness in different countries. The cumulative character of the historical proof will be clear to the seeker after truth. Supported by the many converging lines of evidence, the author believes that he has opened new doors into the realm of history in which the providence of God has a most prominent place.

While the author has used a great number of original sources, he has also entered into the labors of many scholars and writers who have gone before him. From both these original and secondary sources he has sought to fashion this study. It is his aim that this information will be of value in pointing out present-day deceptions and in revealing the way to meet many insidious teachings. He attempts to make clear man’s present duty in terms of world history.

Confident that this book will reveal a new story and throw strong light on the history of God’s people, the author presents this volume. He fervently prays that the promised latter rain of the Holy Spirit will use these pages to enlighten others so that they may share the blessing promised to those who live victoriously in the closing scenes of earth’s history.

-The Author, Benjamin George Wilkinson

Link to the whole book (pdf)

 

I en mindre evangelisk menighet i USA kom pastoren til kirken en møtekveld sammen med en eldre mann som ingen av menighetens medlemmer tidligere hadde sett. Da gudstjenesten skulle begynne, ba pastoren den besøkende mannen om å komme opp til talerstolen. Til menigheten fortalte pastoren at han hadde bedt den eldre mannen om å fortelle alle noe som innledning til gudstjenesten.

Den gamle mannen fortalte følgende historie. En far var på fisketur med sin sønn og sønnens kamerat. De ble overrasket av et forferdelig uvær og sleit veldig med å holde båten flytende, mens de forøkte å komme seg til lands igjen. En kjempebølge skyllet over hele den lille båten og begge guttene ble feid på havet. Faren satt slik til at han klarte å holde seg fast. Fortvilet klarte faren å få tak i livbøyen som det var festet en line til. Han skimtet en stund hodene til begge guttene i de skummende bølgene, der de et stykke fra hverandre kjempet for å holde seg flytende. Faren måtte foreta et hurtig og desperat valg. Ville han klare å redde begge guttene før det var for sent. Han visste at hans sønn hadde gitt sitt liv til Jesus og de hadde før de dro ut den morgenen, som de pleide å gjøre hver morgen, bedt sammen og på nytt lagt sine liv i Guds hender. Med all sin styrke kastet faren livbøyen i retning av sønnens kamerat, som han visste ennå ikke hadde valgt å følge Jesus. Gutten klarte til slutt å få tak i livbøyen og etter en stund hadde faren maktet å dra han til båten og fikk han berget. Han gjorde igjen livbøyen klar til kast og stirret fortvilet utover havet for å se om han fikk øye på sin sønn, men han var borte – for alltid.

Etter denne historien hadde pastoren en gripende tale om Guds ufattelige kjærlighet, da han var villig til å ofre sin eneste sønn for å redde en fortapt verden. Etter talen kom to unge gutter fram for å hilse på den gamle mannen. Under samtalen spurte en av dem om han personlig kjente denne faren som hadde ofret sin sønn for å redde sønnens ufrelste kamerat. Med tårer i øynene sa den gamle mannen: Jeg er faren og det var min sønn som døde på havet. Etter en liten pause fortsatte han. Deres pastor, som inviterte meg hit i dag, er kameraten til min sønn som jeg reddet.

 

For så høyt har Gud elsket verden (meg)
at han ga sin sønn, den enbårne, for at
hver den som tror på ham, ikke skal fortapes,
men ha evig liv.

Johannes 3:16 ("Den lille Bibel")

The return of the prodigal son - Gustave Dore

Husker du fortellingen om den fortapte sønn i Lukas kapittel 15?

Yngstemann, tenåring, generasjonsgap. Fatter'n er treig. Skjønner ikke noe. Opplegget hjemme er dønn kjedelig. Ingen "action", bare trøtt, teit, trygg rutine. Langt fra byen. Bondegård. Ingen jevnaldrende. Ikke til å holde ut. Kommer ikke til å drive gården videre likevel. Må leve før det er for sent... Gi meg min del av arven nå!

Pappa er lei seg. Alt han har bygd opp og planlagt vakler. Yngstesønnen har (etter datidens regler) krav på 1/3 av eiendommens verdi. Men far behøver ikke la seg presse. Reglene sier at delingen først skal skje etter hans død.

Pappa er glad i sønnen sin. Mens han blir kritisert, hånet og motsagt - elsker han.

Det er trist å se sønnen slentre misfornøyd omkring på gården. Far ønsker ikke umotivert og påtvungen lydighet fra barnet sitt. Sønnen har det vondt og derfor har far det vondt også.

Med tårer i øynene sier pappa ja til sønnens ønske. Du skal få din tredjedel. Det er ingen penger i banken til å løse inn kravet. Oppmåling blir foretatt. Takstmannen gjør sitt og eiendomsmekleren koples inn. Snart er kjøper på plass, sjekken i lomma og junior på vei til storbyen.

Lenge etter at støvskyen forsvinner, står far igjen på tunet - og gråter. Ikke av selvmedlidenhet fordi eiendommen er blitt mindre, men fordi han elsker den ustyrlige, ulydige og ufordragelige sønnen sin. Hver dag kniper han øynene sammen og speider bortover veien. Kommer han tilbake? Hver dag lengter han etter barnet sitt.

Sønnen får problemer. Langt fra en kjærlig far er ting vanskeligere enn du aner. Dårlige venner, festing og natteliv - er ikke billig. I tillegg blir det hungersnød, økonomiske nedgangstider og arbeidsledighet. Pengene er borte... Fattigdom. Snart finner vi rikmannssønnen i grisebingen, skitten og fillete. Selv maten må svina dele med gjeteren sin. Kan du se det for deg? Jødegutten - som er opplært til å holde god avstand til urene dyr… lever som en gris. Til slutt orker han ikke mer… Smerten, fornedrelsen og minnene gjør sitt. Han flipper ut av sin egotripp, og bråvåkner. Han kommer til seg selv, står det. Deretter bestemmer han seg for å gå hjem igjen. Fattig, frustrert, fillete og forkommen,  begynner han på veien. Mens han går - øver han seg på talen han skal framsi. Han er forberedt på å tigge, be, sone, blidgjøre, ja kjøpe tilgivelse og nåde gjennom tukt og underkastelse. Kanskje far vil la meg jobbe som tjener? Sønn kan jeg nok ikke være mer etter det jeg har gjort.

Far ser skikkelsen langt der borte. Selv etter å ha blitt skuffet gang på gang, står han fremdeles og speider. Personen i det fjerne kommer denne veien. Kan det være-?  Er det mulig-? - Kanskje-?  Uten helt å være klar over det, er han kommet helt ned til grinda mens han stirrer og håper. Jo, det må være han , - det er han!

Alder og verdighet ignoreres. Den ærverdige storbonden glemmer både skikk og image. Med tårene rennende nedover kinnene løper han så fort de små beina og den store magen tillater. Det er sønnen min - jubler han. Sønnen min har kommet hjem.

Gutten mister både munn og mæle da han ser faren komme. Han forbereder seg på kjeft, anklage samt lang tid med tukt og karantene.

Han kremter, gjør seg klar til den godt innøvde forsvarstalen.

Men far kommer for fort. Han kaster seg rundt halsen på sin fortapte sønn, gråter og ler om hverandre mens han roper ukontrollert.

Sønnen min! Barnet mitt!

Gutten både ser ut som og lukter som en gris. Fillene slenger rundt han. Det betyr ingenting for far. 


Hans kjærlighet er mye større enn alle sanseinntrykkene sammenlagt. Nytt pent tøy. Gullring. Gjestebud og glede.

Før den ulydige sønnen forlater faren, mens han er borte og når han kommer igjen, er tilgivelsen på plass. 
Slik er det når Gud tilgir.

DERSOM DIN BROR GJØR EN SYND MOT DEG,
SÅ 
TAL HAM TIL RETTE, OG HVIS HAN ANGRER, 

SKAL DU TILGI HAM, JA, OM HAN FORGÅR SEG MOT 

DEG SJU GANGER PÅ SAMME DAG OG SJU 

GANGER KOMMER TIL DEG OG SIER:
JEG 
ANGRER, SÅ TILGI HAM. 


LUKAS 17,3-4.